In the waiting line

Blanke ark. Fargestifter.

Kunne ønske jeg kunne male, farge noe så enkelt som et lerret med alt det som finnes inni meg, satt det fast og latt det tørke, gjøre noe vakkert av det som er vondt. Skulle ønske det var jeg som ved hjelp av et trylleslag kunne hente tanker og minner ut av hodet gjøre det om til sølv, spare det til senere. Om jeg kunne så ville jeg bruke hendene til å forme skulpturer, sett det psykiske gjøres om til noe håndfast. Ført fingeren over og faktisk kjent gropene under neglene og furene i porene. Hadde jeg enda kunne sunget, så det ikke var nødvendig å hviske, snakke eller skrike. Kunne bare laget en melodi som gjorde alt forståelig.

Nye dager.

Pusten av en annen i nakken, som kiler, fanger nervetrådene som ligger lett under huden og sender endorfiner til hjerne, mage, tær. Lett. Hender rundt magen og stemme i øret. Sov i ro. Trygt, godt, snilt. Følelsen av lepper mellom skulderbladene, hjerteslag i ryggen, ben i mellom ben. Og morgendagen er ikke ennå kommet.

She’s got you high.. and you don’t even know yet…

Runder alltid et hjørne, og det finnes alltid mer der. Påfyll. Av godt og av vondt. Og om enn jeg gleder meg, så må det sies at jeg driver og går litt tom for det jeg vet jeg egentlig burde hatt mye av, som jeg vet man må ha. Håp. Om denne evinnelige reisen, utflukten, jakten, ønsket, drømmen, fantasien. Om å finne. Den som er ment for å være min. (Er du der?). Og selv om jeg vet det. At jeg egentlig. Har gitt opp. Så håper jeg at noen kan finne meg. Igjen. At noen vil ha det jeg kan gi. Og at jeg vil ha ham tilbake.

Godt Nyttår til alle og meg selv. Blanke ark. Fargestifter. Og krysser fingrene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så dette er kanskje hverken en utstrakt hånd, eller noe som helst egentlig. Kanskje et punktum. Jeg vet ikke. Vet egentlig ikke så mye om noe lenger. Har gitt opp å forstå meg på virkeligheten, de små ting eller de store ting. Har gått i dvale på det meste. Dagene kommer, men de går enda fortere. Kan si at enkelte ting gleder meg, andre ting frustrerer meg, noen ting tar jeg for gitt, andre orker jeg egentlig ikke å tenke over.

Noen dager føler jeg meg utrolig alene, noen dager føler jeg meg tilfreds og rolig, og noen få dager så ler jeg. Funderer ikke lenger på kjærlighet, tenker egentlig lite på vennskap. Definerer ikke. Noen er der, andre er ikke, og egentlig stort sett så lever vi alle for oss selv, om enn samtidig og på samme sted inni mellom. Vet ikke hvem jeg kan leve med eller foruten, fordi jeg tror egentlig ikke på noe som helst lenger. Bare er, gjør det jeg er best på. Jobber, spiser, drikker kaffe, ser tv, sover, tar en sjelden fest. Tar dagene som de er, og prøver å legge minst mulig i alt.

Noen er så høyt elsket at de kan falle utenfor og krasje så mye som det er mulig uten og noen gang gå et minste lite steg alene. Andre trenger ikke en gang å falle for å bli glemt.

Og jeg er ikke sint.  Men ber ikke om unnskyldning, ikke for noe, for vet ikke hva annet man kan gjøre. Man har alltid et valg, men jeg synes grunnen til at man velger er viktigere. Ville ikke gjort det annerledes.

(pass på hjertet ditt vennen)

Man tager det man haver. Det er alltids horder av de som har mindre. Det holder uansett hvem og hva man savner. Og samme det. Vet ikke engang om jeg i det hele tatt savner lenger. Bortsett fra kjærlighet. Illusjonene er sprukket.

Do the blues… and all tha’ Jazz…Lies…Lie.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Du er et helvete.

Og jeg elsker deg litt for det også.

Du er Nougat Crisp, Binders, Vann, Eplejuice, Fotoshoot, Druer, Sexy time, Dypdykker, Sjelesanker, Video, Musikk, Vinyl, Hyling, Grådig, Lekker, Brukbar, Pils, Sigaretter, Perfyme, Godteri, Faenskap, Kjærlighet, På pinne, Kan ikke vinne, du er pære, kan ikke være, Blåst, Jeg er låst, Fin, Riv raskende, Klin, Ikke min.

Og jeg angrer bare at jeg ikke slo deg enda hardere, kysset deg mykere, ble med deg hjem, at jeg så meg selv gå, forbannet fordi jeg tror på alt, hver gang, slev om det aldri gir mening i forhold til neste, og du kliner til meg, og jeg er frustrert. Drit lei. Bananas. Rivende. Og du elsker, elsker ikke. Plukk meg av. Tell. Fell meg. Hold meg fast. Slipp meg.

Du er helvete.

Og jeg elsker deg litt for det og.

Men mest alt det andre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For alle de små og store ting som utgjør timene, dagen, ukene, årene. For oppturene og nedturene, kaos og stillhet, kos og galskap. For summen av det hele. Så er det dere. Jentene mine.

Det gikk ikke bra. Han sa alt det værste man kan tenke seg og enda litt til. Tre år utradert. Alt sammen. Løgn. Bedrag. Feilgrep. Han sa det. At det er ikke meg, at det aldri har vært det. Og i det han gruset meg mer enn jeg noen gang trodde det skulle vært mulig å gruset, i det bakken forsvant under bena på meg, og hver eneste lille celle i kropen konsentrerte seg om å holde meg oppreist til han hadde rundet hjørnet, for å bli borte, fra mitt liv og min verden. I det innvollene og sjelen og alt sammen skulle til å komme ut av munnen på meg og la meg bli igjen tommere og kaldere og mer ødelagt, hul og sår enn noen gang før. Så var dere der. Rett rundt hjørnet. Han var borte, sengetrekkene lå utover stuegulvet og hulkene kom så høylytt ut av meg i den tomme leiligheten at jeg ikke lenger visste om det var følelsene eller kroppen som gjorde mest vondt. Så åpner ytterdøren seg, føtter tasser stille over gulvet, noen setter seg ved siden av meg, og jeg får armer rundt meg.

For alle øyeblikk jeg har sluppet å være alene, for all nærhet i de mest ensomme og fortvilte situasjoner, for alle prater over en røyk, for alle de ganger dere bare har vær stille.

Jeg gråt kanskje mer denne natten enn noen gang før, og jeg fikk lov, og vi sa ingenting, og tårene trillet, hulkene gikk rytmisk, av og på, og det var ikke nok timer i natten. Men, morgentimene kom, solen strekte seg inn vinduet. Og det var da du sa at vi må sove, og at alt skal gå, uansett. Aldri alene. Om enn for en liten stund, så aldri alene. Og det finnes flere typer kjærlighet. Det finnes mer av alt, alltid. Men en veldig stor epoke er over. Jeg lurte på hvordan jeg noen gang kan stole på noen ting igjen, på meg selv, på noe. Men, jeg kan stole på dere.

For alt sammen, jenter. For alt. Så er jeg glad for at det finnes flere typer kjærlighet, og at jeg slipper å gå uten alle. På grunn av dere, så går det bra. Alltid.

“Så hvorfor elsker du meg egentlig? Etter alt?” spurte han. “Fordi du gjør verden om fra svart hvitt til farge” svarte jeg og skrapte litt med foten i bakken før jeg så ham i øynene “fordi med deg gir alt som ellers er kaos er mening, du er hjemme, du gjør meg levende.” “Ja.”sier han nesten ubemerket og ser vekk litt. “Du gjør meg levende”. Vi gikk 100 meter i stillhet. “Hva sier du?” kikker han på meg. “Det er vel ikke mer å si.” Og resten er jentene. Resten er sorg. Men alt sammen er kjærlighet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

God morgen.

Ville bare si at jeg fremdeles husker deg. På bursdagen din. På min. Husker hvordan vi møttes, vet hvordan vi skiltes. Kjenner fremdeles en varme inne i hjertet mitt når jeg tenker på deg, og hvordan du nesten ble min første. Har ikke glemt det første kysset, eller det siste.

Stryker fremdeles over CD samlingen din med den ene fingeren, i tanken.

Setter fremdeles så utrolig pris på alt du var for meg. Samtalene våre. Flørten. Klemmene. Hvordan du ikke var sint, eller bitter noen gang. Og hvordan du aldri såret meg. Ler litt over uskylden jeg hadde, du hadde. Tenåringsfrustrasjon. Varmer meg på tanken om oss. Deg. Hvor kjekk du var, hvor stolt jeg var, over at du holdt i min hånd, selv om jeg var dum, og yngre. At du så noe i meg, på en tid hvor ingen andre gjorde det. At du lot meg se deg, selv om mange gjorde akkurat det.

Jeg har aldri sluttet å angre på at jeg lot tenåringsredsel og mørkesinn skyve deg unna.

Vil du skal vite at jeg var oppriktig glad på dine vegne da du fant kjærligheten. Og utrolig takknemlig for at du aldri ikke kjente meg, men heller gjorde meg trygg på så mange ting ved å bare være. Som du var.

Kunne ønske jeg kunne se deg, bare en gang til. Fordi det er så lenge siden nå.

Det skulle vært deg. Som var min første. Allikevel, så var du det på så mange måter likevel. Og om enn jeg ikke var i stand til å elske den gangen, så må du vite at jeg var og er så utrolig glad i deg, så utrolig takknemlig for at du deltok i mitt liv.

De blomstene du ikke vet hvor kommer fra. De er fra meg.

Fungerte ikke som jeg skulle på lenge da du forsvant. Og det passet så godt at det regnet da jeg gråt ute på bergene. At man alltid mottar nyheter på natten. Var så utrolig håpløst. Og jeg hadde ingen plass i farvel, så jeg satt bakerst. Så du meg der? At jeg var der, diskret? At jeg var hvit på knokene og oppspist innvendig fordi jeg kastet alt på sjøen i forkant?

Gratulerer med dagen S. Gratulerer med dagen. I ti minutter til. Håper du vet at du er vakker. At jeg alltid har synes det. At du alltid vil være det. For meg.

Og god natt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Feeling rough, feeling like I’m at the prime of my life…

Vet du ikke at jeg er her. (hvisker).

Kjenner at tjæra fra all røyken dekker det som allerede er svart, legger seg utenpå som om den skulle beskytte den friske lufta fra faenen i meg. Som virus.

Cast sunlight, and we’ll be allright…

Siver ut, siver inn, siver ut igjen. Mykheten, hardheten, godheten. Jeg har alltid vært her. har ventet i en evighet nå, har ventet alle steder. I roen ha jeg kikket, i råskapen har jeg lett, i drømmene mine har jeg higet, i alle årstider har jeg gått i gatene, sittet på kafeene, i ordene har jeg tryglet, grått, ledd, smilt, bedt, i musikken har jeg funnet, tapt, funnet igjen. Og du. Vet. Kanskje mer enn noen andre. At jeg finner ikke. Andre enn deg.

I’ll stay the same, won’t stray…wait…

Lette blandt telt, og fant. Noe som kunne vært. I en helt annen verden, til annen tid. Kunne strøket over et titalls ansikt, møtt øynene, kysset, kjent det sitre i flere deler av sjel og kropp. Finnes så mange. Som ikke er deg.

Ambitions are starting to break…

Og ikke du. Bedrar ikke hjertet mitt. Hjertet mitt bedrar. Meg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kråkeungen skinner sortere i fjærene, lener seg ikke lenger inn mot, men vender nebbet mot ruten, kvitrer en lystig melodi, vet at hun vender hjem i kveld. Bussen er ikke lenger magisk, dagene i seg selv er ikke lenger grå og tåkete, men klare, klokke, ikke bare på grunn av han som sitter ved siden av, men fordi hun er stor nå, kan fly hvor hun vil, fordi vingene tåler det, hun bare føler ikke for det. Hun vil bli. Hun er ikke meg.

Most of the time.

Velger deg bort igjen. To år, babe. Og enda kan vi ikke. Bli. Kan ikke. Gå. Så nære. Klarer ikke. Å ikke. In limbo babe. Det er der vi bor. Og den påminnelsen jeg fikk var at det ikke er noen andre enn deg jeg vil ha. Enda heller.

Hurry up.

Finner roen etter lange uker og måneder med drama, med kaos og mye fint, men skuffelser, over meg, over andre. Finner igjen pusten. Kjenner at jeg liker det best sånn. Fri. Med lett sol i ansiktet, håret løst og stekende på ryggen, liggende på bakken, pirkende med gresstrå, med uendligheten ventende, med løfter om alt jeg ikke aner skal komme. På godt og vondt. Sigende, håpende, helt rolig i kommaet mellom før og etter.

Love is never gone

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Noen ganger, helt ute av det blå… så stiger et nytt liv frem. Håpet unnfanger øyeblikket til å bli starten på noe som kan vise seg å være bedre enn de du har hatt før. Og med stillheten som senker seg rett etterpå så ser du håpløsheten krype ut av vinduet, skjemmet, og som en skygge av seg selv.

Jente møter gutt.

Livet våkner med sola, og som den stiger lengre opp på himmelen, litt for hver dag, jo større blir alt sammen. Gladere. Mykere. Og ingenting er noen ganger slik du hadde tenkt det, men allikevel, om enn overraskende, så er enkelte ting så utrolig naturlig. Selv når det egentlig er skremmende, så er det egentlig ikke skummelt i det hele tatt, men spennende.

Går tur.

Krøller tærne sammen, sovesmiler, drømmer om alt som kan bli, hvordan det kan bli, drømmer om lyset, solen, jordbærsmak og gress under lekne føtter, om kyss. Kanskje. Selv voksne er som barn. Fantasien er for de lekende. Og noen ganger gleder man seg mer til å stå opp. Våkne. Bare fordi det er en ny dag.

Spiser appelsiner.

Det enkle er ofte det beste, og noen ganger så er alt enkelt selv om det meste er vanskelig. Man ser ikke skogen for bare trær, man roper, og så svarer noen. Og sånn blir det. Ut av det blå, rett ut av solskinnet selv. Så ender man opp med å spise solnedganger som drops.

Vår.

”Du er alltid glad du” var det noen som sa, for lenge siden, og den gangen så stemte det ikke. Ikke den gangen. Kanskje ikke nå heller. Bare meste parten av tiden. Nesten hele tiden.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

All is mad and here’s the drama, the drunk, but I’m gonna be the lover…

Det blir aldri kjedelig, aldri. Kanskje er det akkurat derfor at alt bare blir beige når det kommer til stykket, for selv variasjonene blir man trett på. Anti. Klimaks. Og jeg er litt sånn sugen og lei samtidig. Klarer ikke helt å bestemme meg. Kanskje er det den gigantiske endringen, sceneskiftet fra en tid uten tid, til å plutselig være her igjen, hjemme. Og kanskje er jeg lei av at det aldri er kjedelig, at verden her i den lille byen, skal rase av gårde, turbulent til evig tid. Sånn helt uten utpust. At alle ikke kan være tilfreds samtidig, men at det alltid må skje noe, med noen, for noen, som må fikses og utventes, til det er greit og det så skjer noe mer, med noen andre. Kjenner at problematikken er så unødvendig og uvesentlig, i det store bildet. Og jeg blir ikke motløs, men heller rastløs. Når jeg heller vil være rolig. Lurer på om det noen gang vil bli slik, for meg.

To pieces… waiting…

Står i et veiskille snart, vet ikke om jeg trår riktig, men tror det er uunngåelig å spore av til en helt ny retning. Jeg er lei av meg selv. Trenger å bruke meg til noe nyttigere enn det jeg er, ønsker å fortape meg i noe som er… bare mer… eller annerledes. Skal snu livet på hodet, bite over større utfordringer og kameler enn jeg kanskje har plass til. Men skal faen meg prøve. Fordi jeg kan mer enn dette.

I’m ashamed, I must go…

Kjenner nødvendigheten i det. At når det kommer til stykket så er jeg ikke lenger den som trøster eller lytter, jeg er den som ber deg om å ‘harden the fuck up’, med utropstegn og store, harde bokstaver. Hvis du er så forbanna misfornøyd med livet ditt, jobben din, dama di, stedet du bor på, deg selv, vennene dine, kroppen din, hodet ditt, hva faen det enn måtte være. Så gjør noe med det. Just do it. Ting er faen meg akkurat slik du gjør de til. Stort sett. Og jeg gidder ikke å ta på meg omsorgsklemmen og stryke deg over håret og si at jeg skjønner. For det er bullshit. Du styrer din egen jævla skjebne, slik jeg styrer min. Jeg skal gi deg klapp på skuldra og spandere på deg fylla straks du kickstarter livet ditt, men om du foretrekker medlidenhet og fosterstilling, så søk ikke opp meg for trøst. Er ikke tøft å være svak. Og du trenger ikke å være det heller, ikke mer enn du trenger et spark i rumpa og en smekk på pung. Er du blakk så skaff deg en jobb, er du dritlei av samfunnet, så flytt på bygda og gå turer i skog og mark og dyrk din egen mat, drikker du for mye så må du slutte med det, er du deppa så skaff deg terapi, eller endre på det som drar deg ned. Sliter du i forholdet ditt, så snakk om det eller gjør det slutt. Er du utro, så kan du faktisk skylde deg selv.

We know that our time will change… but will you?

Årsløfte. Det som funker trenger ikke og fikses, det som ikke funker, det skal fikses.

Enn du?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

" There are only two ways of telling the complete truth: anonymously and posthumously"

Tja, denne anonymiteten, den mjuke, fine følelsen av å kunne være rå inn til beinet fordi man ikke har noe å tape, et sted å utvikle språk, skrift og ikke minst, utleve deler av sin egen personlighet, helt ut i fingertuppene, fordi man har denne tryggheten i at ingen vet hvem man er.

Er lenge siden jeg har gledet meg 100% over anonymiteten her inne, derimot har jeg mistet de fleste hemninger. Stort sett så er jeg ærlig uansett. Om noen vet hvem jeg er. Eller ikke. Så lenge ikke enkelte vet det. Og enkelte er ikke her allikevel. Og om de skulle finne. Så står man jo for sine egne ord og handlinger. Man vil bare slippe å stå for det. Det er jo enklest sånn.

Så eraen for alter egoet til mange av oss er over her inne. De blir innordnet hovedegoet, vil bære et felles navn. Og kanskje er det best sånn? Uansett? Vi tar begge ferie. Kommer tilbake som en. Bare meg da. Bare meg.

Men… det var jo fint, så lenge det varte, for meg…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende